Jeg visste det var naturlig,
jeg visste det var nødvendig,
og at denne tiden ville komme.

Men det var ingen som fortalte
at det ville føles sånn.
Som at en stor bit av hjertet,
ble revet løs og sendt av gårde.

Meldingen på telefonen,
som når den kommer,
er bare bilder og ord.
Bits and bytes.
Ikke lyden av stemmen i gangen,
ikke latteren som fyller huset.

Tristheten er en merkelig en.
En slags kjærlighetssorg,
uten å kunne håpe
å se deg daglig igjen.

Nå har du gått videre,
til et nytt kapittel i livet.
Plassen ved bordet er tom
og rommet fylt av minner.

Dette er den triste tiden.
Tiden hvor jeg lærer å være her på avstand,
og samtidig minnes den gang du var så nær,
bare et rom unna.

Men du har det bra, det vet jeg,
og det er alt en pappa kan ønske seg ❤