En tidligere leder sa en gang til meg: «Du er så viktig for bedriften, at jeg gir meg selv sparken før det er aktuelt å si opp deg». Utsagnet brant seg fast, og jeg har ofte tenkt på dette med å være verdsatt i ettertid.

På det tidspunktet var jeg ansatt i en liten gründerbedrift. En bedrift som var avhengig av at alle gav jernet, og vel så det.

For meg var det en utrolig anerkjennelse å få. En person jeg respekterte som faglig svært dyktig, anså meg som SÅ viktig. Jeg følgte meg skikkelig verdsatt!

Klart det var lurt sagt! Det gjorde meg ikke mindre motivert, for å si det sånn. Samtidig ble det sagt i en situasjon som gjorde utsagnet ektefølt. Komplimentet ble gitt i forbindelse med en oppgave jeg hadde løst bra.

Den samme bedriften ble noen år senere solgt, og gründerne solgte seg ut og tok gevinst, blant annet lederen min.

Det å ha en kultur for anerkjennelse tror jeg er en av de viktigste ingrediensene for å lykkes som bedrift, enten man er gründer eller ikke.

Det er trolig også en av de viktigste ingrediensene for få ansatte til å trives, til å utvikle seg og blomstre.

Ekte verdsettelse senker dessuten stressnivået til ansatte.

Når ble du sist anerkjent på jobben? Hvordan ble du verdsatt?