De siste dagene har debatten rundt den såkalte bloggplakaten rast på nettet. Illsinte bloggere har ytret seg enten anonymt, under delvis eller fullt navn, og konsensus blant svært mange virker å være at “dette vil vi ikke ha noe av”.
Bloggerne vil ha seg frabedt at noen kommer og forteller dem hva de får lov til å skrive om. Naturligvis. Og det er jo heller ikke meningen med bloggplakaten.
Dette er rett og slett et sett med råd og tips til dem som blogger, dem som leser blogger og dem som bruker penger på dem. Om du velger å følge rådene er så klart helt valgfritt.
For mer drevne bloggere og de som lever etter pressens egne retningslinjer er dette helt sikkert unødvendig lærdom. Men er god presseetikk så selvsagt for en blodfersk tenåring? Er det så selvsagt for “butikken på hjørnet” som ønsker seg positiv omtale av et produkt på nabolagets populære blogg? Nei.
Jeg har i over ti år på nett sett svært mange grelle eksempler på at folk mangler total forståelse for kjørereglene – enten vi snakker om noe så fundamentalt som ytringsfrihet eller pressens eget regelsett. Gang på gang har jeg opplevd mer eller mindre seriøse aktører som vil kjøpe seg positiv omtale. Som vil ha endret på negativ omtale i publiserte artikler eller foruminnlegg.
Det som er selvsagt for oss med et ben eller to i mediebransjen, er slett ikke like selvsagt for alle andre.
Jeg synes det er topp at Thomas Moen og co går i bresjen for dette. De har klart å skape engasjement og sette søkelyset på noe veldig viktig. Integritet er ikke nøvendigvis medfødt og vokser definitivt ikke på trær i 2010.
Jeg sier ikke at bloggplakaten er perfekt eller at den passer for alle. Fasiten er det ingen som har, men sammen kan bloggverdenen, tradisjonelle medier, PR-folk og andre forme et best mulig egnet sett med retningslinjer. Og det er akkurat det som skjer nå.
Dersom du reagerer på overskriften så er den dels formet for å skape oppmerksomhet 
– dels rettet mot dem det koker helt over for på grunn av disse velmenende rådene fra menneskene bak bloggplakaten.
