Det er mange bedrifter som diskuteres og evalueres rundt omkring på nettet - på diskusjonsforum, prisguide-tjenester, blogger og ulike sosiale medier som Facebook og Twitter. Bedriftenes kundeservice diskuteres, så vel som kvalitet på varer og tjenester som tilbys. Continue reading →
Velkommen, o’kreative vår!
Eller? I dag formiddag lavet nemlig snøen ned her på Hamar. Men den ble ikke værende heldigvis, og nå i kveld har solen atter tittet frem. Continue reading →
Dypere myr finnes ikke
Og ikke bare er myra dyp – den er mørk, kald og lukter råte og fordervelse. Myra heter Briskeby og jeg var midt oppi den i dag.
0-1 på hjemmebane i 2. divisjon er trolig det verste jeg har vært med på i fotballsammenheng. Makan til tafatthet, høye skuldre og nervøsitet i tjukke lag.
I dagens kamp mot Tromsø 2 ble det helt tydelig at Kamma mangler ledertyper. Mens Vegard Bjerke var på banen hadde vi bra kontroll, men i hans fravær falt det helt sammen. Midbanen maktet ikke å ta tak. Det var ingen prating, ingen som “gutset” og dro med seg de andre. Det var alt for mange sleivete avleveringer og alt for mye jobbing en og en.
På topp var det svært tafatt og lite vilje. Og de sjansene vi fikk, for vi fikk faktisk en håndfull, ble sølt bort på verste lilleputt-vis.
Nedturene vil liksom ingen ende ta for Kamma.
Men jeg vender nok tilbake til myra likevel. Den har nemlig tørket opp før.
Trua er medfødt. Lenge leve trua!
Slik bruker jeg sosiale medier
Bilde: SXC.hu
Advarsel: Du som har masse erfaring med sosiale medier får neppe særlig utbytte av å lese denne artikkelen, men mindre du bare vil se hvordan jeg personlig bruker disse verktøyene.
Ok, bra. Du er sånn passe halvblank innen sosiale medier – har kommet deg på Facebook, og har hørt snakk om Twitter og Linkedin. Du har sett nytten av Facebook, hvor du kommuniserer med venner og kjente – fint.
Men hvordan skal du bruke alle disse tjenestene? Hva er poenget med Twitter når du er på Facebook? Noen av disse spørsmålene blir forhåpentligvis litt klarere etter at du har lest hva jeg bruker de ulike sosiale mediene til.
Noen fasit har jeg definitivt ikke, og det tror jeg heller ikke finnes. Det er drøssevis av ulike fremgangsmåter og tilnærminger til disse mediene. Det som fungerer for meg, fungerer ikke nødvendigvis for alle.
Men nok prat – her er en rask gjennomgang av de verktøyene jeg bruker og hvordan jeg bruker dem.
Facebook: For venner, bekjente og familie. Selv prøver jeg å holde bedriftskontakter unna her, med unntak av at jeg er “fan” av enkelte bedrifter. Jeg prøver å dele litt mer private ting og holder meg stort sett unna fag. Jeg prøver likevel å dele litt nyttig informasjon – og ikke bare helt meningsløse statusoppdateringer. På Facebook holder jeg meg oppdatert på hva den litt utvidede vennekretsen og slekten holder på med, hva deres “livsstatus” er osv, men det er selvsagt mye som går meg hus forbi. Det hender jeg bruker Facebook som et oppslagsverk, for å se hvor i verden den og den personen holder til, hva de holder på med, om de er gift og har barn osv.
Twitter: Først og fremst fag! Men fungerer også som en mer generell nyhetstjeneste. Her følger jeg spennende folk innen media/PR og andre personer som jeg synes er verdt å følge med på. Ikke nødvendigvis folk jeg kjenner eller har møtt personlig selvsagt. Jeg prøver å dele mest mulig faglige ting og ting som kan ha interesse for et stort antall personer. Twitters arena er hele verden! Det du skriver her kan plukkes opp av absolutt alle (med mindre du har sperret for det).
Linkedin: Bedriftskontakter. For meg er Linkedin Facebook for bedriftsmarkedet. Her prøver jeg å samle opp kontakter i bedrifter jeg har jobbet med, kollegaer og eks-kollegaer. Dette er nesten alltid folk jeg har møtt personlig og har “gjort forretninger” med på et vis. Jeg kan følge med på karrieren til kontaktene mine og oppdatere min egen karrierevei/CV etter hvert som den forandrer seg. Ellers finnes masse spennende grupper på Linkedin, hvor forskjellig faglig diskuteres. For eksempel er jeg medlem av gruppen “sosiale medier“.
Yammer: Kollegaene mine. Yammer er på mange måter Twitter for bedriften. Alle med bedriftens e-postadresse kan bli medlem av din bedrifts gruppe. Her kan du opprette undergrupper i bedriften, du kan følge spesielt interessante personer og du har din egen profil hvor du legger inn ditt arbeidsområde osv. Via statusoppdateringer kan du stille spørsmål, opplyse om hva du jobber med osv. Et fantastisk verktøy for å få oversikt over folk i bedriften din, hva de kan og hva de jobber med. Funksjonalitet som dette bør bli standard i et hvert intranett!
MSN Live: Lynmeldinger, fortrinnsvis for venner. Men en og annen bedriftskontakt og/eller kollega har også funnet veien hit. Jeg merker at MSN Live blir stadig mindre brukt, og taper hos meg litt terreng mot spesielt Yammer, men er fortsatt i daglig bruk. Foretrekkes over e-post når det gjelder korte, kjappe og uformelle meldinger.
Google Picasa Web Albums: Lagring av bilder online, f.eks. fra ferieturer, som stort sett deles til venner og familie.
Diskusjonsforum: Som f.eks. Diskusjon.no. Her kan jeg stille spørsmål om ulike ting, diskutere og få masse nyttig informasjon. Det finnes nisjefora, f.eks. for lyd- og bildeprodukter, eller fora for alt mellom himmel og jord. Diskusjonsforumene var var på sett og vis de første sosiale mediene – og dukket opp for fullt i sin moderne form mot slutten av 90-tallet.
Dette er vel sånn grovt sett de tjenestene i kategorien sosiale medier jeg bruker. Det finnes jo en drøss av andre slike tjenester, og jeg har testet ut mange andre enn disse her også, men de jeg nevner over bruker jeg stort sett daglig.
Er det noe du lurer på? Er det noe som er uklart? Jeg svarer gjerne på konkrete spørsmål og utdyper mer rundt disse tingene i forumtråden nedenfor 
Gørgod gulrotkake
Ingen proff matfotograf: Men kaka er god - jeg lover!
For det første: “Gørgod” betyr omtrent det samme som knallgod, eller særs god, for dere som bor sør-vest for Sinsenkrysset. Jeg fikk det for meg at overskriften måtte inneholde et bokstavrim, og gørgod var det eneste ordet på ‘g’ som jeg i farten syntes var hardtslående nok. Dog kunne jeg kanskje brukt grisegod. Men nok om det.
Jeg anser meg selv for å være ganske ivrig på kjøkkenet – i det minste liker jeg godt å kokkelere litt. Det inkluderer å smelle sammen noe snacks til kaffen i ny og ne.
Denne oppskriften på gulrotkake stammer fra svigers™, og er rett og slett så god at jeg bare må dele den her. Dette er bare sååå vanvittig mye bedre enn de posekakene som har finnes og tar ikke så veldig mye lengre tid å lage.
Totalt tidsforbruk inkludert steking anslås til sånn ca 75 minutter, hvor rundt 60 minutter er steketid.
Til selve kaken trenger du:
- 4 egg
- 2,5 dl sukker
- 3,5 dl hvetemel
- 2 ts kanel
- 2 ts natron
- 1/2 ts salt
- 1 ts vaniljesukker
- 1 dl olje
- ca 4 revne gulrøtter (evt. 2 gulrøtter + 2 epler)
- Evt. noen rosiner
Til kremen trenger du:
- 1 boks Tine kremost naturell
- 150 gram melis
- 1 ts vanliljesukker
Sånn gjør du:
- Sett på ovnen (175 °C).
- Pisk egg og sukker til eggedosis (5-10 min i miksmaster på full guffe).
- Bland mel, kanel, natron, salt, vaniljesukker og olje i eggedosisen, bruk mikser.
- Blant i de revne gulrøttene til slutt (og evt. noen rosiner hvis du vil).
- Hell alt over i en rund form, type 24 cm i diameter, husk å smøre litt med olje eller margarin.
- Stekes midt i ovnen i ca 1 time. Sjekk kaken underveis, særlig mot slutten av steketiden. Dersom kaken begynner å bli vel mørk på toppen, legg på et bakepapir på toppen av formen.
- Kremen lages ved å piske sammen kremost, melis og vaniljesukker (ca 5 minutter med mikser). Du ser når den er ferdig – den er glatt og tyktflytende.
- Stikk en gaffel noen ganger i kaka for å lage små hull som kremen kan renne ned i, for en ekstra saftig kake.
- Smør på kremen til slutt – og voila!
Har du prøvd å lage den? Hva synes du? Forslag til forbedringer? Har du eventuelt noen andre gode oppskrifter du vil dele – er det fritt frem i kommentarfeltet nedenfor.
Enjoy!
Takk for meg, Hardware!
Fra en "workshop" i Hardware.nos tidlige dager, i september 2000 (Martin L. Wirak til venstre)
Jeg føler meg utrolig heldig, priviligert og takknemlig. Det er det veldig mange grunner til, men en av de viktigste er at jeg har fått lov til å jobbe med Hardware.no og nettverket rundt de siste drøye ti årene.
Dette fantastiske miljøet med nisje-nettsider og debattfora hovedsakelig innenfor teknologi, som har hatt en fantastisk utvikling siden den spede starten på slutten av 90-tallet.
Fra mørke studenthybler ble Hardware-spiren født, med Martin L. Wirak i spissen, med et stadig voksende team av flinke folk rundt seg. Vi utfordret de store, mer etablerte aktørene og vokste oss stadig større.
Så spennende ble vi, at Orkla Media etter hvert kom på frieri og vi ble senere en del av Edda Media. Nå sitter Hardware-redaksjonen og de andre søster- og nisjesidene i Edda Media sentralt i Akersgata – men motivasjonen er den samme som før: Hjelpe brukerne til å gjøre de beste kjøpene i en stadig voksende jungel av elektronikkprodukter.
I går hadde jeg min siste dag på kontoret i Akersgata – i det minste i offisielt ærend. Det ble en knakende bra avslutning, med nydelige kaker, noe godt i glasset, og rørende flotte ord og gaver.
“Hardware” har vært babyen min i mange år. Men nå er babyen voksen. Den står for lengst på egne ben. Den har flyttet ut og klarer seg selv. Livet går videre, men slektskapet og tilknytningen vil alltid være der. Jeg vil garantert stikke innom på besøk – selvsagt på nett, men også rent fysisk.
Jeg kommer til å savne nisje-gjengen hos Edda Media, det er helt sikkert. For en fantastisk bra samling med flinke, hyggelige og genuine mennesker!
Tusen takk for meg, takk for at jeg har fått bli kjent med alle sammen og takk for alle som har lest og bidratt til å gjøre Hardware.no og resten av nettverket til det det er.
For min del er Hardware-epoken nå over, men eventyret – det fortsetter videre uten meg. Masse lykke til alle sammen!
Mandag 15. mars starter jeg opp som kommunikasjonsrådigver hos Eidsiva Energi, som er et av landets største energiselskap med ca 1000 ansatte. Jeg har blitt svært godt mottatt der – og gleder meg veldig til å begynne for fullt. Det blir en ny tilværelse med mye nytt å ta tak i – ikke minst i disse “strømpris-tider” 
Nisjebutikkene dør ut
Artikkel i dagens Hamar Arbeiderblad
Og da snakker jeg først og fremst om fysiske butikker, som gjerne er lokalisert i by-sentrene rundt omkring. Senest i dag skriver Hamar Arbeiderblad om at Hamars eldste butikk, Hamar Farvehandel, stenger dørene etter 161 års drift – etter stadig dårligere omsetning.
Butikken har aner helt tilbake til 1849, og har alltid vært plassert sentralt i Strandgata i Hamar. Men det spørs jo hvordan man definerer sentralt. Kunder i 2010 vil jo helst parkere inne i butikken og selvsagt parkere helt gratis.
Sånn sett sliter nisjebutikkene i sentrum hardt i konkurransen med de store kjøpesentrene og kjedene, som “alltid” er åpne og alltid har massevis av ledige og gratis parkeringsplasser.
Så blir det ikke bedre heller når det å parkere i sentrum stadig blir dyrere, selskaper som Europark står klare til å kaste seg over deg – og fartsgrensen blir så lav at det snart er raskere å gå (Hamar har innført 30-sone i deler av sentrum).
At de små nisjebutikkene ikke kan konkurrere med de store på pris er noe alle forstår, og det er ofte også greit for folk, så lenge man får igjen i form av bedre kunnskap og kundeservice. Og det får man som regel!
Jeg har aldri opplevd i nærheten av samme service og kunnskapsnivå hos Byggmax, Jernia eller Maxbo som på Hamar Farvehandel – for å si det sånn. I butikker som dette finner vi dedikerte fagfolk som gjerne jobber med det som er hobbyen sin. Som lever og ånder for et fagområde og ofte har lang erfaring (ja da, det finnes helt sikkert unntak).
Men likevel er jeg en av synderne. Jeg foretrekker kjedene, jeg foretrekker kjøpesentrene, jeg foretrekker nettbutikkene. Det er raskere, mer praktisk, det bare blir sånn. Sånn sett har jeg min del av skylden for at butikker som Hamar Farvehandel går dukken.
Hvordan kan denne utviklingen stoppes? For alle vil jo gjerne ha nisjebutikkene, med sin gode service og sitt litt spesielle utvalg, bare at ingen bruker dem… Alle ønsker seg et levende sentrum, med små og koselige butikker, et yrende folkeliv og variert tilbud.
Men alle vil gjerne ha kjøpesentrenes praktiskhet også. Alt til sin tid. Kan vi få begge deler eller må vi velge? Kan utviklingen stoppes eller er den helt naturlig og tvingende nødvendig?
Finnes suksesshistorier om byer som har klart å bevare et levende sentrum og lagt til rette for at nisjebutikker skal kunne klare seg? Om nisjebutikker som har klart seg i konkurransen mot de store? Hva har de i så fall gjort?
Jeg føler med de ansatte i Hamar Farvehandel og alle andre som har vært med på å bygge opp butikken opp gjennom årene. Kanskje er det ikke for sent å redde denne tradisjonsrike butikken med all sin gode fagkunnskap. Dens gode navn og rykte og ikke minst sjel forsvinner iallfall ikke over natta.
Kebab-sjapper har vi uansett nok av i sentrum.
#Bloggplakaten – ta deg en bolle!
De siste dagene har debatten rundt den såkalte bloggplakaten rast på nettet. Illsinte bloggere har ytret seg enten anonymt, under delvis eller fullt navn, og konsensus blant svært mange virker å være at “dette vil vi ikke ha noe av”.
Bloggerne vil ha seg frabedt at noen kommer og forteller dem hva de får lov til å skrive om. Naturligvis. Og det er jo heller ikke meningen med bloggplakaten.
Dette er rett og slett et sett med råd og tips til dem som blogger, dem som leser blogger og dem som bruker penger på dem. Om du velger å følge rådene er så klart helt valgfritt.
For mer drevne bloggere og de som lever etter pressens egne retningslinjer er dette helt sikkert unødvendig lærdom. Men er god presseetikk så selvsagt for en blodfersk tenåring? Er det så selvsagt for “butikken på hjørnet” som ønsker seg positiv omtale av et produkt på nabolagets populære blogg? Nei.
Jeg har i over ti år på nett sett svært mange grelle eksempler på at folk mangler total forståelse for kjørereglene – enten vi snakker om noe så fundamentalt som ytringsfrihet eller pressens eget regelsett. Gang på gang har jeg opplevd mer eller mindre seriøse aktører som vil kjøpe seg positiv omtale. Som vil ha endret på negativ omtale i publiserte artikler eller foruminnlegg.
Det som er selvsagt for oss med et ben eller to i mediebransjen, er slett ikke like selvsagt for alle andre.
Jeg synes det er topp at Thomas Moen og co går i bresjen for dette. De har klart å skape engasjement og sette søkelyset på noe veldig viktig. Integritet er ikke nøvendigvis medfødt og vokser definitivt ikke på trær i 2010.
Jeg sier ikke at bloggplakaten er perfekt eller at den passer for alle. Fasiten er det ingen som har, men sammen kan bloggverdenen, tradisjonelle medier, PR-folk og andre forme et best mulig egnet sett med retningslinjer. Og det er akkurat det som skjer nå.
Dersom du reagerer på overskriften så er den dels formet for å skape oppmerksomhet – dels rettet mot dem det koker helt over for på grunn av disse velmenende rådene fra menneskene bak bloggplakaten.
Et halvt år med Octavia
Octavia innvendig: Ryddig og uten masse dill-dall
Nå har jeg vært eier av en Skoda Octavia 1,4 TSI stasjonsvogn 2009-modell i drøye fem måneder. Bilen har passert 8000 km og jeg har gjort meg opp en del flere erfaringer.
Som tidligere nevnt var jeg før eier av en 2004-modell Volvo V50 2,0D. En topp bil på mange måter, med unntak av plass og mange tekniske feil.
Jeg har vært inne på forskjellene mellom V50-en og Octaviaen i en tidligere artikkel også. Denne gangen har jeg noe mer utfyllende erfaringer å dele – siden jeg nå har kjørt bilen en del mer enn sist.
Fortsatt happy!
For det første: Jeg er fortsatt godt fornøyd med bilbyttet. For 300 000 kroner har jeg fått en bil med alt av utstyr som jeg ønsker meg, skreddersydd mitt behov. Det har ikke vært noe som helst krøll med bilen hittil (noe annet ville også vært oppsiktsvekkende), med unntak av et flatt vinterdekk (stor, stygg skrue!) og noe singel/grus som har kilt seg innunder hjulet og skapt en fantastisk skrapelyd (det skjedde ca 39 ganger på V50-en også).
Bilen er svært lettkjørt, kontant og presis i både ratting og giring, selv om den manuelle 6-trinnskassa i V50-en faktisk var enda et hakk tightere (men så har jeg aldri vært borti en tettere kasse enn på V50-en heller).
Dette trodde jeg aldri jeg skulle si – men faktisk synes jeg Octaviaen er hakket for stivt satt opp. Det vil si – inntil vinterdekkene kom på. Med 17″ og 225/45 rister og humper det i overkant for en familiefrakter. Men med vinterdekkenes 16″ 205/55 ble det bedre – dog fortsatt klart “stumpere” fjæring enn V50-en. Likevel liker jeg klart bedre biler som heller mot “det stive”, enn slappe og kvapsete franskmenn for eksempel.
NB: Henger uønsket
Hvis du har planer om å trekke mye tunge hengere er ikke 1,4 TSI-en noe du bør trakte etter. Ingen overraskelse kanskje, med tanke på 200 nm og 122 HK, men jeg nevner det likevel. Jeg trakk en stor overbygget henger med diverse møbler tur/retur Hamar-Asker, og det var ingen morsom opplevelse. Selv i litt slakke oppoverbakker slett jeg med å holde følge med trafikken (to pasasjerer i bilen). Så til dere som sier dere trekker campingvogner med denne motoren – “HÆ”?
Og apropos litt lengre turer: Her er en av svakhetene med Octaviaen – iallfall sammenlignet med V50-en og Volvo generelt, nemlig setene. På kortere turer føles “sportssetene” i Skodaen gode, men de blir fort harde, smale og kort sagt mindre komfortable på langturer. De er langt fra ubrukelige altså, men mot Volvo-setene sliter de big time.
Mer om motoren
Men litt tilbake til dette med motoren: Bilen er kvikk og kjapp i de fleste situasjoner, men med fullastet bil og forbikjøringer i 80 går det merkbart tregere, sammenlignet med den 2,0D-en som satt i V50-en jeg hadde tidligere. Jeg har ikke gjort noen vitenskapelige målinger, det er bare en klar følelse jeg har. Men motoren er mer enn kvikk nok til normalt bruk, og 0-100 går jo unna på under 10 sekunder – med én person i bilen vel å merke.
Dog er jeg ikke helt fornøyd med forbruket enda. På typiske kjøreturer med blandet kjøring viser computeren som regel mellom 0,7 og 0,8. I praksis burde det være ned mot 0,6. På langkjøring har jeg klart å komme ned mot 0,55 – som er brukbart, men likevel ikke optimalt.
Dessuten er jeg ikke fornøyd med måten computeren viser forbruket på – den tar liksom ikke hensyn til “historien” – den viser kun snittet for den siste mila (?) – og dropper alt som har skjedd tidligere. På den måten er det vanskelig å si noe fornuftig om forbruket over tid – med mindre man gjør “manuelle” målinger ved tankpåfylling. Jeg gir bilen 2000 km til – men hvis ikke forbruket bedrer seg da – tar jeg kontakt med forhandler.
En annen ting jeg savner er kontroll av radio og andre funksjoner via rattet. På Octaviaen min har jeg nemlig “sportsrattet” med tre eker, og det var visstnok ikke mulig å kombinere dette med “hurtigtaster”. Senere har jeg sett slike ratt både i Octavia og nye Superb stasjonsvogn, så det er mulig dette har kommet til etter hvert.
Plassmessig er bilen en drøm etter min mening. Den er kompakt utvendig og dermed lettkjørt og fin, men har svært god bagasjeplass. I forsetene er det også godt med plass, men noe mindre i baksetene. Det funker fint med bakovervendte barnestoler, men hvis du ofte plasserer “2-metringer” i forsetene kan det bli litt trangt med bakovervendte barnestoler. Tre barnestoler i bredden kan du bare glemme.
Et stadig tilbakevendende tema er dette med sikkerhet. Jeg får ikke den samme “panserfølelsen” i Skodaen som i Volvo-en. Alt virker spinklere og enklere, selv om Octaviaen tilsynelatenede er godt sammenskrudd. Dørene er klart tynnere, alt virker lettere og mindre solid. Jeg liker heller ikke at den nyeste Octaviaen ikke er testet i NCAP og forrige modell fikk kun 4 av 5 stjerner.
Dette med sikkerhetsaspektet er kanskje den største negative siden jeg opplever ved bilen – men det kan jo være vel så mye subjektivt og bare noe jeg tror. Uansett har jeg ikke tenkt til å teste det ut – for å si det sånn – men det hadde vært flott om bilen ble NCAP-testet.
Konklusjon?
Oppsummeringen min blir følgende: For en familie med ett eller to barn, som stort sett kjører kortere turer og ønsker seg en lettkjørt, fornuftig og topp moderne bil – er det vanskelig å ikke vurdere Octaviaen.
Dersom du er vant til mer “premium”-merker tidligere, må du være oppmerksom på at Skodaen har dårligere komfort og materialkvalitet, selv om kjøregleden ellers er helt på høyden. Dette er på mange måter en ujålete “no-nonsense”-bil, den har det du trenger, kjører godt og er snill mot lommeboka.
Du får den også med en topp DSG (automat)-kasse og selvsagt firehjulstrekk, hvis du ønsker det. Jeg har aldri savnet sistnevnte, men DSG har jeg faktisk begynt å snuse litt på. Det spørs om det er noe alderen - jeg har på en måte girt meg ferdig. Men vi får se.
Det som er sikkert er at jeg iallfall prøvekjøre nye Suberb stasjonsvogn, selv om jeg garantert beholder Octaviaen i et par år til. I det minste er det iallfall planen
Er det noe konkret du lurer på ved Skoda Octavia? Bare spør i kommentarfeltet nedenfor, så skal jeg svare etter beste evne.
Ta kopi av DVD-ene dine
DVDfab: Et genialt program!
Du har sikkert som meg etter hvert fått en ganske grei samling av DVD-er. Kanskje har du også fått smårollinger i huset, som også begynner å få en kurant samling barnefilmer, og gjerne har en tendens til å la det gå hardt ut over platene.
Du bør absolutt sørge for å få tatt en kopi av platene dine. Eller hvorfor ikke ta det enda et skritt lenger – rett og slett legge bort platene helt?
Hva med å la alle DVD-ene dine være lagret på en eller flere harddisker? Så slipper du styre med å bytte plater, du slipper å risikere at plater går i stykker.
Jeg har i lang tid fundert på å sette i gang med å kopiere DVD-ene mine og gå over en slik løsning som skissert over. Men hvordan burde man gå frem? Hva slags løsning bør man velge?
Det som er sikkert er at det finnes massevis av muligheter. Den løsningen som jeg skisserer her er ikke nødvendigvis den rette for deg. Og noen bare MÅ ha fysiske plater med tilhørende covere, men jeg er ikke en av dem.
Min løsning
Nok prat, over til det praktiske. Måten jeg har løst dette på er å ta i bruk en NAS-enhet, altså en harddisk som er tilkoblet nettverket i huset, samt en nettverksmediaspiller ved TV-en. Rent konkret bruker jeg nå en Netgear Stora 1 TB, som koster en drøy 1000-lapp i innkjøp, og er en enkel og grei boks. Den er tilkoblet både kablet (gigabit) og trådløst nettverk, støtter DLNA, og “snakker” sånn sett med alt av PC-er, mediaspillere og hva jeg måtte ha i huset.
Mediaspilleren jeg bruker for tiden er en Qnap NMP-1000, som er en ganske avansert modell som også har NAS-funksjonalitet og mulighet for innebygget harddisk og/eller tilkobling av eksterne disker. Men du kan like gjerne bruke en billigmodell som Apacer AL-460, det kommer også med den nødvendige filstøtten.
Et genialt program
For å kopiere selve DVD-filmene bruker jeg det geniale programmet DVDfab, som finnes i en litt godt skjult gratisversjon. Dette klarer å omgå alt av kopisperrer jeg har vært borti hittil – og lagrer bl.a. i ISO-formatet, hvilket jeg synes er mest praktisk. Ved å ha DVD-en på ISO-format har du en helt nøyaktig kopi av DVD-en, med menyer, kapitler, lydspor og alt – enkelt oppbevart i én fil.
ISO-filer kan senere omgjøres til andre formater, f.eks. om du ønsker komprimerte versjoner av filmene dine for lagring på håndholdte mediaspillere, mobiltelefoner m.m.
Det fine med ISO-filene er også at de kan spilles av på moderne nettverksmediaspillere og selvsagt PC/HTPC-er, og behandles da akkurat som om filen var en DVD-plate.
Du får med lydsporet nøyaktig slik som på originalen – så eventuell surround-lyd og alt er inntakt.
Siden du lagrer disse ISO-filene på en nettverkstilkoblet harddisk (NAS), er de tilgjengelig til en hver tid, fra alle mulige nettverkstilkoblede enheter i huset. De kan til og med gjøres tilgjengelig dersom du befinner deg andre steder i verden, men da blir jo ofte nettlinjen i begge ender en svært begrensende faktor.
Jeg anbefaler likevel at mediaspilleren som skal spille av filmene er tilkoblet via kablett nettverk, for best ytelse og stabilitet på tilkoblingen, men det fungerer også via trådløst, iallfall så lenge man styrer unna gigantiske BD-filer (se under).
For denne løsningen skal også fungere utmerket for Blu-ray (BD)-plater. Merk at du da naturligvis trenger en BD-leser i PC-en og en mediaspiller som kan håndtere BD ISO-filer og -menyer. Jeg kommer tilbake med mer info om dette så fort jeg har gjort med noen flere erfaringer rundt slik håndtering av BD-filmer.
Andre løsninger?
DVDfab er bare ett av flere programmer som fikser kopiering av DVD-plater, men det er det beste programmet jeg hittil har brukt. Det er enkelt og kjapt i bruk (hele prosessen med å kopiere DVD-en tar rundt 20 minutter). Har du noen andre slike programmer du anbefaler eller andre tips i denne retningen hører jeg mer enn gjerne fra deg i kommentarfeltet nedenfor
Du lurer kanskje på hvor lovlig dette er? Slapp av – det er fullstendig lovlig å ta kopier til eget og nære families og venners bruk. Men så fort du begynner å spre disse kopiene til andre mer løslige (u)bekjentskaper, f.eks. ved å gjøre de tilgjengelig på ymse torrent-sider, kommer du på kant med loven.
Redningen for Windows 7?
Få igjen den gamle startmenyen i Windows 7
Ja, jeg innrømmer glatt å ha tilbrakt en større mengde antall timer med Windows XP opp gjennom årene. Og ja - det er ingen tvil om at jeg har tilagt meg mine vaner og uvaner.
Men jeg mener å ha et åpent sinn, og jeg prøvde faktisk å emigrere over på Windows Vista i sin tid. Jeg tror jeg holdt ut i sånn ca 7 timer.
Jeg har nå gitt Windows 7 en real sjanse. Og førsteinntrykket var jo langt bedre enn horrible Vista. Men så begynte et par småting å dukke opp…
- Hvor er den klassiske startmenyen? Skal jeg tvinges til å bruke de nye fancy-svancy greiene der? Uaktuelt.
- Neeei – hva har dere gjort med statusbaren? Skal jeg ikke lenger få se hvor mye ledig kapasitet det er på disken og hvor mye kapasitet filene i den aktuelle katalogen opptar? Hva er greia? Hvorfor? Uaktuelt.
Disse to manglene ville trolig gjort at jeg aldri kunne ha kastet ut Windows XP – hvis det ikke var at jeg kom over programmet “Classic Shell”. Her er utviklernes egne ord:
Classic Shell is a collection of features that were available in older versions of Windows but not anymore. It brings back the classic start menu that Windows 7 doesn’t support, adds a toolbar for Windows Explorer in Vista and Windows 7 like the one in Windows XP and adds couple more smaller features.
Takket være dette programmet, som bl.a. løser begge problemene mine, så har jeg gitt Windows 7 en ny sjanse – på sekundær-PC-en riktignok.
Er jeg sær? Ja, trolig. Men det har jeg full rett til!
Nye utfordringer venter meg
Foto: sxc.hu
Nytt år og nye muligheter som det så fint heter. For min egen del blir det iallfall nye utfordringer på jobbfronten i 2010. Etter å ha vært i ulike roller tilknyttet Hardware.no og Hardware-/Tek.no-nettverket siden januar 1999, er det nå klart at jeg forlater denne sfæren.
Jeg har takket ja til en stilling som informasjons- og kommunikasjonsrådgiver i Eidsiva Energi – Innlandets største industriselskap og en av Norges største energiprodusenter med ca 1000 ansatte.
Det føles rart å forlate “Hardware”, men samtidig synes jeg det virker veldig forlokkende å ta fatt på noe helt nytt. Jeg har ikke lenger DEN enorme interesse for data-hardware og relatert teknologi. Noe av nerden i meg har nok forsvunnet underveis, selv om jeg fortsatt har langt over snittet interesse for dingser og teknologi.
Jammen har det vært litt av en reise med Hardware. Fra mørke gutterom på slutten av 90-tallet, til tipp-topp moderne lokaler midt i hjertet av Oslo – i Akersgata. Det er lett å si at “alt var bedre før”, men det er klart det var spesielt moro når vi som amatører begynte å vokse og de store medieselskapene banket på døra. Det har vært utrolig lærerikt å være en del av hele denne prosessen, fra de tidlige gründer-årene til den langt mer proffe tilværelsen under eierskap av Edda Media.
Jeg har dypt takknemlig for å ha fått være med på dette eventyret, som ikke hadde vært mulig uten alle de dyktige folkene som har bidratt opp gjennom årene – lønnet eller ulønnet. Det finnes så utrolig mange flinke folk i Norge – og dugnadsånden er enorm dersom det legges til rette for det. Aldri glem å ta vare på ildsjelene!
I Eidsiva vil det fortsatt dreie seg mye om teknologi – det blir mange ulike områder å sette seg inn i. Bioenergi, vannkraft, el-biler og fiber/bredbånd er noen av områdene Eidsiva fokuserer på, i tillegg til alt som omhandler den tradisjonelle driften av strømnettet. Det er en stor, solid og samtidig innovativ bedrift, som virker å satse seriøst på sine medarbeidere. Jeg har fått et veldig positivt inntrykk av Eidsiva så langt og gleder meg masse til å ta fatt på jobben.
Jeg har min siste arbeidsdag i dagens rolle som innleid fagredaktør ved Audiovisuelt.no den 14. mars. Det er fortsatt mye som skal gjøres før jeg forlater den posten, så det blir definitivt ikke snakk om noen latmannstilværelse i tiden fremover. Det blir business as usual til siste arbeidsdag.
Godt nytt år og lykke til med egne utfordringer!
Har du orden i sokkekaoset?
(Foto: Sxc.hu)
Har du alltid orden i sokkeskuffen? Har du aldri problemer med å finne et par like sokker? Da er det bare å gratulere – du kan herved slutte å lese videre.
Min egen sokkeskuff inneholder kanskje 20-30 par svarte sokker – eller det vil si – “svarte” og “par”. De var nok ganske svarte en gang og de hørte nok naturlig sammen med et annet eksemplar av arten. Nå kommer de i ulike nyanser av grått, med noen bortimot svarte varianter innimellom, og de har mistet sin naturlige følgesvenn.
Det er ikke sjelden jeg sliter med å finne et par som funker sammen. De må jo ha sånn nogenlunde samme farge, struktur og fasong. En lysegrå ankelsokk og en sort ulvang-sokk er liksom ikke helmatch. Og ofte dukker det opp varianter med hull og andre skavanker, som brått og uventet sendes til de evige jaktmarker via kjøkkebenken.
Flere ganger har jeg tenkt at NÅ må jeg se å kvitte meg med samlingen. Rett og slett bare pælme hele sullamitten og gå til innkjøp av et fresht og nytt parti sokker. Gang på gang har det blitt utsatt. Jeg tar meg selv i å kjøpe et par i ny og ne – for de koster jo gjerne litt også – iallfall hvis du skal ha kvalitetssokker. Dessuten er ikke sokke-shopping verdens kuleste idrett.
Og hvis du ikke har merket det enda – så er det ganske stor forskjell på sokker – selv noe så enkelt som svarte sokker. Enkelte holder deg tørr og varm og gir deg en bra følelse, mens andre er stikkende, holder på fuktigheten i bruk, passer dårlig på foten og er generelt ubehagelige. Noen varer en evighet, andre går det hull på etter et par uker med trappeløping (antisklitapen i trappa har sokker som favorittrett).
For min del var det uansett på høy tid å handle. Men hvor burde jeg kjøpe sokkene mine? Jeg har blandede erfaringer med billigsokker fra f.eks. H&M, og sorte sokker i mer eksklusive sjapper koster jo gjerne en hånd og to tær. Men hva med nettbutikkene?
Joda, det finnes naturligvis nettbutikker som selger sokker, f.eks. Ametrine og EFI, og noen av dem tilbyr sågar et abonnement – slik som SuperSocks og Svartesokker.no. Sistnevnte er en nystartet tjeneste, som blant annet drives av en god venn av meg – @trulsvaagan. Jeg bestemte meg for å sjekke den ut.
Førsteinntrykket av butikkløsningen til Svartesokker.no er at det ser litt 2001 ut, men det er for så vidt oversiktlig, ryddig og greit. De er også tilstede på Twitter og Facebook – ikke den helt voldsomme aktiviteten enda, men uansett bra. Dog burde de brukt en page/side i Facebook, fremfor en gruppe. Det anbefalte for firmaer er å bruke sider (les mer i denne artikkelen på NRK Beta).
Jeg bestemte meg for å bestille et prøvepar til 20 kroner, for å sjekke ut kvaliteten og selve butikkløsningen. Betalingen gikk greit for seg via Paypal (man kan enten betale med kredittkort direkte eller logge seg inn og bruke Paypal-kontoen).
Sokker og vareinformasjon
Ordrebekreftelse ble mottatt på e-post og etter tre dager dumpet en konvolutt ned i postkassen. I tillegg til selve sokkene lå det også med et infoark med diverse informasjon om sokkene – bl.a. vaskeanvisning. Her står det å lese at sokkene har håndsydd tå, har gjennomgått en silikonvask og dessuten anti-bakteriell behandling.
Ifølge varedeklarasjonen er sokkene produsert i 40 % modal, 40 % bomull, 15 % polyamid og 5 % elastan. På undersiden er det innbrodert svartesokker.no.
Førsteinntrykket av sokken er svært positivt. Den har meget god passform og stoffet føles mykt og behagelig. Det gode inntrykket har fortsatt etter hvert som jeg har brukt sokken og vasken den noen ganger. Den ser ut til å holde seg veldig bra, selv om det på ingen måte er snakk om noen langtidstest enda (fire ukers bruk og tre vasker).
Jeg vurderer å kjøpe en startpakke og eventuelt tegne et abonnement hos svartesokker.no, for dette virker definitivt å være bra saker.
Men jeg hører gjerne om erfaringer med tilsvarende tjenester, eller om andre gode sokkekjøp. For hvis du har lest så langt har du trolig en viss interesse for svarte sokker
Nei, Elkjøp er ikke billigst
“Vi vil være billigst”. Ja, et flott mål det Elkjøp, men dere er ikke helt der enda.
Ifølge siste bunke med døde trær fra el-giganten kan vi blant annet lese om de siste tilbudene på TV-er og annet utstyr og vi oppfordres til å sammenligne med hvem vi vil.
Greit. Ta for eksempel den 37-tommeren fra Samsung på side to, modellen LE32B355WXXE til kroner 3795. Ifølge Prisguide.no er det seks butikker som selger den billigere. Billigst er i skrivende stund PS.no, som selger TV-en til 3495 kroner – altså 300 kroner billigere enn Elkjøp.
Modellen LE32B350 er dessuten så godt som identisk – og den selges enda billigere, fra kroner 3295 hos PS.no ifølge Prisguide.no.
Men dette er langt fra det eneste eksemplet. En annen modell, den LED-baklyste LCD-TV-en Samsung UE40B6050, selges til 13495 hos Elkjøp. Ifølge Prisguide.no er billigste butikk på dette produktet NetOnNet som tar 11 488 kroner for samme produkt – en differanse på 2007 kroner – eller drøye 17 %.
Riktig nok vil det som regel komme noe fraktkostnader på kjøp i nettbutikker – avhengig av hvordan leveringsmulighetene er. Men noen av nettbutikkene har hentelager og/eller fysiske butikker også.
At Elkjøp er billigst er uansett en sannhet med store modifikasjoner. Dog har Elkjøp rett i at prisene deres tåler sammenligning. For hvordan kan man ikke ha rett i et slikt utsagn? Alt kan sammenlignes – men det betyr jo ikke nødvendigvis at Elkjøps priser er de laveste.
Dette var bare to av mange eksempler. Så sjekk for all del nettbutikker og prisguider/prisagenter først. Ikke ta Elkjøps lovnader for god fisk. Etter min mening er dette markedsføring helt på kanten.
Og forresten Elkjøp: Jeg ville heller ikke reklamert så heftig med “vi sjekker prisene hver uke”. På nett gjøres dette av prisagenter og nettbutikker flere ganger hver dag.
Velkommen (etter) til nettalderen.
Kvalitet eller kvantitet?
(Illustrasjon: sxc.hu)
Det er den evige problemstillingen for alle som publiserer redaksjonelt innhold på nett, men den er kanskje enda mer aktuell enn noensinne i disse nedbemanningstider.
Hvor mange saker per dag bør et nettmagasin publisere? Hvor bør fokus ligge – på så mange saker som mulig, gjerne “kopisaker”, eller på få, grundige og egenproduserte saker? Svaret ligger nok et sted der midt i mellom naturligvis, men det er mange nyanser.
Ta for eksempel et lite nisjenettsted som det jeg selv driver – Audiovisuelt.no. Jeg mener selv at daglige oppdateringer på ukedagene er et minimum. Jeg vet jo ikke med sikkerhet at dette er det idelle, men jeg har en formening om at et seriøst nettmagasin bør oppdateres daglig. Ikke minst ser dette ut til å være viktig i forhold til lesertallene (Audiovisuelt bruker TNS). Går det et par dager uten noen publiserte saker, faller lesertallet ganske drastisk.
Som skrivende redaktør bruker jeg rundt 2-3 timer hver dag på nyhetsproduksjon. Dette resulterer gjerne i 1-3 nyhetssaker – typisk ganske korte notiser basert på pressemeldinger eller saker hentet fra andre nettmagasiner. Resten av tiden går med på å jobbe med mer egenprodusert materiale, redigering av andres saker, planlegging og andre administrative oppgaver.
Og tanken har slått meg flere ganger: Bør jeg ikke kutte ut å bruke 30-40 % av arbeidstiden på de simple nyhetene? Bør jeg ikke heller jobbe med dypere og grundigere artikler – egenprodusert materiale med lang levetid og mer slagkraft så og si? Hva er vitsen med å hoste opp saker som andre allerede har dekket før? Hvorfor ikke bruke tiden på noe mer givende, noe mer nyttig?
Men leserne vil jo tydeligvis ha de korte, ikke-eksklusive nyhetssakene også. De blir jo lest. De skaper raske sidevisninger og gjerne debatt – som igjen genererer det vi stort sett lever av – sidevisninger.
Javel, men kan vi ikke gjøre begge deler da? Altså både gi leserne den raske nyhetsoversikten som genererer visninger og videre “spinoffs”, og i tillegg få bedre tid til å produsere enda mer eget, eksklusivt og grundig materiale?
Finner vi en smart måte å gjøre det på, er vi etter min mening et stykke videre. Da kan de frigjorte ressursene settes inn på å lage mer “skikkelig stoff” – stoff som igjen andre vil henvise til, stoff med lang levedyktighet og høy grad av “kred”.
Vi bør iallfall slutte å gjøre ting dobbelt opp på nettet. Alt er bare et klikk unna uansett. Det er ikke vits i å late som om du er alene om en nyhetssak. Bruk heller tiden på det genuine, det solide, grundige og eksklusive – så bidrar du til nettfellesskapet på en konstruktiv måte. Det tror jeg på lang sikt skaffer deg en sterkere merkevare.
Men utfordringen blir å synliggjøre at en slik strategi er den rette. På kort sikt vil det nemlig helt sikkert slå negativt ut på lesertallene. Og horisonten ser ikke ut til å være veldig lang i disse tider.
Digresjon: Hva som faktisk er kvalitet er jo et annet interessant spørsmål. For hvordan måler man egentlig redaksjonell kvalitet på en god måte?